Asynkront eller synkront?

I et innlegg i bloggen sin, og i en kommentar hos meg, etterlyser Frode en debatt om bruk av asynkrone og synkrone opplegg i voksenopplæringa. Det blir i bloggverden betraktet som uhøflig å gi for lange kommentarer. Jeg tenker mye på den asynkrone fleksibiliteten og hvordan synkrone møter skal begrunnes pedagogisk eller faglig. Jeg kjenner ikke alle forutsetningene i voksenopplæringa. Derfor kan jeg bare fortelle om mine erfaringer med nettmøter og koble noen tanker til dem. Først et tilbakeblikk.

I 1996 fikk vi den første nasjonale handlingsplanen for IT i norsk utdanning. I 2000 kom ei bok med tittelen "IKT – også DET!". Skal vi nå bale med disse IT-greiene også – i tillegg til alt det andre vi ikke rekker over eller ikke får gjort så godt som vi gjerne skulle. En skoleleder i Vestfold skrev en artikkel med tittelen "IT eller itte IT?" Mange har spurt What's in it for me? Også om IT. De fleste lærere var skeptiske, mange er det fortsatt.

All min læringserfaring tilsa at alt som kunne gjøre læringsarbeidet til mitt var viktig og riktig. Det jeg lærte på skolen var stort sett bare fag. Verken fagene eller undervisningen inspirerte. Jeg (mange?) blir motivert av å gjøre noe med mening. Siden jeg fikk min første Tiki 100 i 1987 har pc-en bare styrket sin posisjon som det helt avgjørende artefakt for min læring og intellektuelle utvikling. Det er jo først når jeg tar inntrykk og bruker dem inn i min kontekst at det skjer noe i knotten min som gjør noe med meg og i beste fall fører til en endret og bedre praksis. Etter at jeg har jobbet med tankene i tekster eller helst noe mer multimedialt.

Da disse diskusjoner gikk for seg, var det meste asynkront, også det digitale. Teknologien var ikke moden for nettmøter. Etter noen få års erfaring med nettstudier, lurer vi på hvordan vi best skal legge til rette for læring på nett. Vi har LMS-er, men de bidrar ikke i seg selv til noe nytt eller bedre. Riktignok har de forum og kan ha blogg, men disse verktøyene brukes i liten grad og betyr derfor lite for tilrettelegginga. De som bruker dem sliter med å finne ut hvordan.

Ofte får jeg påminnelser som får meg til å tenke at det å gå sin egen lærergjerning etter i sømmene er noe nytt, noe som kom med IKT-en. Før gjorde man ikke det. Man gjorde som man gjorde, anrettet sitt fag, foreleste og forklarte – og så var det opp til elevene å lære. Nå snakker jeg i hvert om mine egne erfaringer som elev i grunn- og videregående skole, som student i lærerutdanning og på hovedfag. Dette gjelder også langt på vei for mine erfaringer som lærer i ungdomsskolen. Så kom IKT-en og tok meg, og om ikke før så i hvert fall da skiftet fokus fra hva jeg som lærer skulle gjøre og si til hva elevene skulle gjøre – for å lære.

Min dunkle fortid er ikke så fjern fra dagens tilstander. Et gitt campus-studium ved UiN er forelesninger, lese pensum, skriftlige oppgaver levert på Fronter, skriftlig (med penn) skoleeksamen. Kommunikasjon og samlæring ut over dette må studentene selv ta ansvar for. Om noen av lærerne lurer på om noe annet kan føre til bedre læring, blir det ikke kommunisert eller praktisert. Unntak finnes.

Etter en serie digresjoner, for å forklare hva slags uføre vi prøver å komme oss ut av, er det på tide å komme tilbake til overskrifta. Lærere som har nettstudenter er heldigvis opptatte at hvordan nettlære. Siden man ikke lenger bare kan gjøre som man gjorde, er man i villrede? Mange gjør riktignok mest mulig mest mulig likt som man gjorde før, bare på LMS (Fronter, itslearning). Der ligger pensumlister og nettforelesninger. Les og hør. Utfordringene synes ikke å ligge i hva elevene skal gjøre, men problemet er eksamen. Hvordan erstatte skoleeksamen når studentene sitter hjemme hos seg selv? Svaret kan da ikke bli annet enn hjemmeeksamen. De som er mest opptatte av eventuelle uregelmessigheter knyttet til det å prestere hjemmefra, stiller ikke spørsmål ved om skoleeksamen er egnet til å måle noe så sammensatt som kompetanse.

Min erfaring med synkrone nettmøter går fire år tilbake i tid. Fra høsten 2010 var den nye rammeplanen for grunnskolelærerutdanninga (GLU) virksom. Ved UiN ble studiet enten organisert tradisjonelt på campus eller såkalt nett- og praksisbasert. Den siste gruppa møtte vi fysisk ei uke i måneden. Resten foregikk på nett med Fronter slik som beskrevet over.

Mens studentene er i praksis har vi refleksjonsseminarer. De studentene som holder til i Bodø møter på campus. Med de som studerer nett- og praksisbasert bruker vi Adobe Connect. Oppleggene varierer rimeligvis noe, men det som går igjen er at hver student skal ha forberedt et innlegg (på 5 minutter) som de andre studentene kommenterer. Begge møteformene fungerer godt. Min erfaring er at de digitale samtalene blir noe fattigere enn de fysiske, men det skyldes i hvert fall også min (vår) manglende fortrolighet med slik kommunikasjon. Den andre opplagte forklaringa er at kroppsspråket blir så som så på skjermen. Kommunikasjonseksperter sier at 55 % av all kommunikasjon mellom mennesker er kroppsspråk. Å sitte rett opp og ned foran skjerm/kamera, utvikler ikke kroppsspråket. Litt "ansiktspråk" blir igjen.

På praktisk-pedagogisk utdanning (PPU, det vil si det første året - PPU1) har vi i år hatt månedlige nettmøter på Adobe Connect. Studentene har et arbeidskrav hver måned og vi snakker om det og praksis pluss alt annet de måtte lure på eller har å melde. Jeg har seks studenter som er "mine". I løpet av studieåret har jeg blitt kjent med dem på måter som jeg har lært mye av. De forteller at møtene har vært avklarende og nyttige for dem også. Med disse studentene har jeg svært fortrolige møter takket være deres evne og vilje til å dele erfaringer.

De tre nettmøtene jeg hadde med 12 av dere i mars var også svært positive. Av opptreden der og i bloggene deres har jeg forstått av flere av dere er gode på nettmøter. Å lære av hverandre er essensen i læring.

I tillegg til GLU, PPU og Nettpedagogikk i fleksible studier (NFS) underviser jeg på Norsk 2 med IKT og har mitt eget kurs Læring med digitale medier (LDM). På de to siste kursene er fokuset nokså sterkt på å få elevene til mine studenter til å produsere og presentere læring – og lære av hverandre. Fra passiv mottaker og konsument av ferdigtygd kunnskap til prosument og konnektivist.

På LDM møtes vi 2,5 dager i måneden. Mellom samlingene bruker vi Fronter, epost, blogger, Google dokumenter, wiki, nettsider, Prezi og Dropbox til kommunikasjon, samhandling og samproduksjon – og til å lære av hverandre. Fronter fungerer bare som LMS – til administrasjon. Vi trenger det ikke til annet. Studentene bruker i tillegg Facebook og Skype. De beste studentene bruker Facebook minst. Det forklarer de med sitt generelle digitale bruksmønster uavhengig av studiet, men muligens påvirket av det (det siste er min tilføyelse). Den digitale kløfta som utvikler seg blant barn og unge gjelder ikke lenger så mye tilgang på pc og nett, men hva de bruker nettet til. Dette forsterkes av at mange unge nesten ikke bruker pc, men nettbrett og mobil. Noen skoler har begynt å bruke nettbrett pedagogisk, men det er ikke slik bruk som dominerer på fritida.

Det over om digital samhandling kan oppsummeres slik: Det som fungerer godt, gir motivasjon, aktivitet og læring, er knyttet til samarbeid og refleksjon om oppgaver vi alle lærer av. Det er for ordens skyld ikke skolske oppgaver der svaret står i boka eller fasiten. Studenter rapporterer om stor læringsglede av å arbeide sammen, noen ganger med innspill fra lærer, om å finne ut noe, utvikle noe nytt, lage nye koblinger for så å produsere og presentere i et eller annet format.  Synkront eller asynkront er ikke avgjørende. Heller ikke plattformen. Mi erfaring er at oppgaven er nøkkelen til god samlæring. Den må være slik at de må samarbeide. På LDM samarbeider studentene om å lage artikler, aviser og nettsider, bildefortellinger og film, radioprogram og hørespill, undervisningsopplegg og foreldremøter.

Tilbake til spørsmålet asynkront eller synkront. Med litt erfaring tenker jeg at det synkrone med nettmøtet må ha hensikter som bare det samtidige kan realisere. På et nettstudium kan man bli tvunget til å ha nettmøter. Man tror selv man må eller blir det pålagt av "systemet". Så da må jeg tenke gjennom hva jeg vil oppnå før jeg prøver meg frem med noe jeg tror kan bli bra. Etter erfaringer og påfølgende korrigeringer, kommer jeg kanskje etter hvert frem til opplegg som fungerer. Elev- og studentgrupper er forskjellige – ingen er like. Noe vil kunne fungere godt med noen, annet ikke. Noe vil fungere godt i forhold til de fleste.

Det er mye som er problematisk og krevende med synkrone nettmøter, eksempelvis på Adobe Connect, og da tenker jeg ikke først og fremst på det tekniske. Da jeg nylig hadde mitt sjette nettmøte med PPU-gjengen, sa hun som tidligere alltid hadde plunder med ett eller annet at denne gangen virket alt som det skulle hos alle.

Ofte er det noen som ikke kan møte uansett selv om det er fleksible tidspunkt. I en travel hverdag med familie, jobb og studier er synkronisering vanskelig. Jeg synes det er vrient med mer enn 5-6 studenter. Er gruppa større, deler jeg og tar flere møter. Det er tidkrevende for meg som lærer. Har man mange elever eller studenter må man rasjonalisere. Til neste år kan vi få tre ganger så mange studenter på PPU som i år. Det blir mange nettmøter når jeg opplever nettmøter som mentalt slitsomme. Treningssak eller?

Det sosiale er et argument for nettmøter. Bedre kontakt med elevene og elevene imellom. De kan møtes så ofte de vil, to eller flere, hvis man legger til rette for det.

Et annet argument for er forsøk på å redusere avstand mellom erfaringer i og utenfor skolen. Nettmøter brukes mer og mer i arbeidslivet. Også i en skolekontekst kan man regissere et mer "autentisk" opplegg med oppgaver og roller til møtene slik at ikke alle møter blir lærer som skal overhøre elever. Rundt en oppgave eller et prosjekt kan elevene presentere for hverandre noe de har skrevet eller laget og så diskutere og planlegge videre arbeid.

Korte veiledningsøkter med elever/studenter enkeltvis bør også ha et positivt potensial. Eleven viser frem sitt arbeid så langt og så kommenteres og diskuteres utvikling videre. Slike møter vil også utvikle relasjonen mellom elev og lærer. Jeg leser for tiden "Relasjonen lærer og elev – avgjørende for elevens læring og trivsel" (May Britt Drugli, Cappelen Damm 2012).

Jeg tar med et eksempel på vellykket bruk av forum. Vi kunne i stedet ha brukt nettmøter. PPU-studentene har i februar tilpasset opplæring og sosiale og emosjonelle vansker som faglige fokus. I to forum felles for alle skal de skrive to innlegg, ett i hvert forum. I tillegg skal de kommentere to innlegg i hvert forum. Det de sammen produserer blir meget gode fagtekster. Studentene setter særlig pris på de gode eksemplene og konkretiseringene de får hos hverandre. Disse ville sannsynligvis ikke ha "dukket opp" i nettmøter.

Så: Hva oppnår jeg med nettmøter – som lærer? Og viktigere – hva får studentene ut av møtene? Jeg er fortsatt på utprøvingsstadiet. Nettmøtene fungerer rimelig bra dersom alle deltakerne er godt forberedte, ikke er for mange og møtene sammen med andre asynkrone aktiviteter utgjør et rasjonelt nettlæringsopplegg.

Bildene ble tatt på Nyholms Skandse i går (5. mai) da Vesterålen la i vei over Vestfjorden.