Screencast eller ...?

Når jeg ber dere blogge, må jeg blogge selv. Denne gang om screencast eller nettforelesning eller hva vi kan kalle skjermopptak av det vi viser, sier og av oss selv. "En screencast er et opptak av skjermbildet på en datamaskin, publisert som en videofilm." Slike "brukes gjerne i sammenheng med programvare-opplæring eller andre oppgaver relatert til bruk av datamaskin."

Av beskrivelsen over (fra Wikipedia) ser dere at screencast, eller skjermvideo på norsk, helst brukes om opptak som er opplæring i programvare eller annen bruk av pc-en. "Det finnes mange forskjellige bruksområder for screencaster i undervisninga. Man kan for eksempel lage screencasts for å instruere i bruken av et bestemt nettsted, en eller flere typer dataprogrammer eller lignende. Bruken av slike screencaster kan for eksempel være at elevene sitter hjemme og utfører oppgaver i henhold til disse hjelpevideoene, eller at de brukes som en del av en differensiert undervisning."

Et godt eksempel på screencast er den Kari har laget om CD-ord og presenterer i sin blogg.
Screencast som instruerer i bruk av ScreencastOmatic.

Ei nettforelesning laget med ScreencastOmatic må vel være en screencast? Nei, når presentasjonen omhandler generelle faglige temaer i utdanninga er den ei nettforelesning.

Det dere skal lage som svar på mappeoppgave 2 i modul 3 er ikke en screencast og heller ikke en typisk nettforelesning: en trigger som skal innlede et emne du har faglig ansvar for. Kanskje vil presentasjonen ligne ei bildefortelling? Den skal dessuten være kort – 3 minutter.

Autentisk skriving?

I et ukeblad (KK nr. 22 – 30. mai 2014) leser jeg om den nye boka til Ingvar Ambjørnsen. Det er en roman om bokbransjen. Ambjørnsens to forfatterfavoritter er også mine: Knut Hamsun og Jens Bjørneboe. Ambjørnsen forteller at Bjørneboe hadde betydning for at han ble forfatter og samfunnsdebattant i aviser og som blogger.

En norsklærer ved lærerutdanninga på Hamar pleier å spørre sine studenter om de kan huske når norskfaget begynte å bli kjedelig. De fleste svarer i femte eller sjette klasse. Da begynner skoleskrivinga å bli meningsløs, og mange elever forstår av tilbakemeldingene at de ikke skriver spesielt godt. Må det være slik? Botemiddelet til nevnte norsklærer er det samme som Ambjørnsen praktiserer – skrive i aviser og på nett. Internett byr på mange muligheter.

På side 175 i den boka jeg liker bedre og bedre, "Meaningful Learning with Technology", reflekterer elever om skriving og blogging. "I was surprised that other people don't trust other people can have a chance to write in blogs." "Those people that don't trust us are wrong that we can't blog because blogs are what make people better at writing." "I have learned many things throughout the year from weblogs." "The biggest deal for me that I have learned is to use your voice." If I had the chance to write on weblogs next year in 6^th grade I would love to …"

Hvis ikke elevene får utvikle sin egen skrivestemme, vil de aldri ønske å skrive så mye som skal til for at tekstene skal bli leseverdige. Å skrive er å reflektere, forstå, lære. Ikke alle kan bli gode skribenter, men de fleste kan utvikle et funksjonelt skriftspråk. Altfor mange elever har ikke det.

Jeg er ingen blogg-fundamentalist, men autentisk skriving i blogg eller andre webformater gir muligheter som skolen må bruke, i hvert fall i språkfag og humanistiske fag. Lærere må sammen med elevene utvikle innhold, språk, format og sjangre som tilfører nettsamtalen, samtalen der vi lærer av hverandre, noe nytt. I skjæringspunktet mellom elevens virkelighet, deres "naturlige" tilnærming til digitale artefakter og det faglig interessante er det mye spennende som kan skapes – gjerne som unike, lokale "fortellinger".

Bildene er dagens blomsterfangst på tur etter orienterings-poster. Ei fortelling fra turen kunne bli en "fagtekst" i naturfag, norsk eller annet språk. Mulighetene er mange, fra digitalt "herbarium" og sakprosa til mer litterære eskapader og sammensatte tekster.

Asynkront eller synkront?

I et innlegg i bloggen sin, og i en kommentar hos meg, etterlyser Frode en debatt om bruk av asynkrone og synkrone opplegg i voksenopplæringa. Det blir i bloggverden betraktet som uhøflig å gi for lange kommentarer. Jeg tenker mye på den asynkrone fleksibiliteten og hvordan synkrone møter skal begrunnes pedagogisk eller faglig. Jeg kjenner ikke alle forutsetningene i voksenopplæringa. Derfor kan jeg bare fortelle om mine erfaringer med nettmøter og koble noen tanker til dem. Først et tilbakeblikk.

I 1996 fikk vi den første nasjonale handlingsplanen for IT i norsk utdanning. I 2000 kom ei bok med tittelen "IKT – også DET!". Skal vi nå bale med disse IT-greiene også – i tillegg til alt det andre vi ikke rekker over eller ikke får gjort så godt som vi gjerne skulle. En skoleleder i Vestfold skrev en artikkel med tittelen "IT eller itte IT?" Mange har spurt What's in it for me? Også om IT. De fleste lærere var skeptiske, mange er det fortsatt.

All min læringserfaring tilsa at alt som kunne gjøre læringsarbeidet til mitt var viktig og riktig. Det jeg lærte på skolen var stort sett bare fag. Verken fagene eller undervisningen inspirerte. Jeg (mange?) blir motivert av å gjøre noe med mening. Siden jeg fikk min første Tiki 100 i 1987 har pc-en bare styrket sin posisjon som det helt avgjørende artefakt for min læring og intellektuelle utvikling. Det er jo først når jeg tar inntrykk og bruker dem inn i min kontekst at det skjer noe i knotten min som gjør noe med meg og i beste fall fører til en endret og bedre praksis. Etter at jeg har jobbet med tankene i tekster eller helst noe mer multimedialt.

Da disse diskusjoner gikk for seg, var det meste asynkront, også det digitale. Teknologien var ikke moden for nettmøter. Etter noen få års erfaring med nettstudier, lurer vi på hvordan vi best skal legge til rette for læring på nett. Vi har LMS-er, men de bidrar ikke i seg selv til noe nytt eller bedre. Riktignok har de forum og kan ha blogg, men disse verktøyene brukes i liten grad og betyr derfor lite for tilrettelegginga. De som bruker dem sliter med å finne ut hvordan.

Ofte får jeg påminnelser som får meg til å tenke at det å gå sin egen lærergjerning etter i sømmene er noe nytt, noe som kom med IKT-en. Før gjorde man ikke det. Man gjorde som man gjorde, anrettet sitt fag, foreleste og forklarte – og så var det opp til elevene å lære. Nå snakker jeg i hvert om mine egne erfaringer som elev i grunn- og videregående skole, som student i lærerutdanning og på hovedfag. Dette gjelder også langt på vei for mine erfaringer som lærer i ungdomsskolen. Så kom IKT-en og tok meg, og om ikke før så i hvert fall da skiftet fokus fra hva jeg som lærer skulle gjøre og si til hva elevene skulle gjøre – for å lære.

Min dunkle fortid er ikke så fjern fra dagens tilstander. Et gitt campus-studium ved UiN er forelesninger, lese pensum, skriftlige oppgaver levert på Fronter, skriftlig (med penn) skoleeksamen. Kommunikasjon og samlæring ut over dette må studentene selv ta ansvar for. Om noen av lærerne lurer på om noe annet kan føre til bedre læring, blir det ikke kommunisert eller praktisert. Unntak finnes.

Etter en serie digresjoner, for å forklare hva slags uføre vi prøver å komme oss ut av, er det på tide å komme tilbake til overskrifta. Lærere som har nettstudenter er heldigvis opptatte at hvordan nettlære. Siden man ikke lenger bare kan gjøre som man gjorde, er man i villrede? Mange gjør riktignok mest mulig mest mulig likt som man gjorde før, bare på LMS (Fronter, itslearning). Der ligger pensumlister og nettforelesninger. Les og hør. Utfordringene synes ikke å ligge i hva elevene skal gjøre, men problemet er eksamen. Hvordan erstatte skoleeksamen når studentene sitter hjemme hos seg selv? Svaret kan da ikke bli annet enn hjemmeeksamen. De som er mest opptatte av eventuelle uregelmessigheter knyttet til det å prestere hjemmefra, stiller ikke spørsmål ved om skoleeksamen er egnet til å måle noe så sammensatt som kompetanse.

Min erfaring med synkrone nettmøter går fire år tilbake i tid. Fra høsten 2010 var den nye rammeplanen for grunnskolelærerutdanninga (GLU) virksom. Ved UiN ble studiet enten organisert tradisjonelt på campus eller såkalt nett- og praksisbasert. Den siste gruppa møtte vi fysisk ei uke i måneden. Resten foregikk på nett med Fronter slik som beskrevet over.

Mens studentene er i praksis har vi refleksjonsseminarer. De studentene som holder til i Bodø møter på campus. Med de som studerer nett- og praksisbasert bruker vi Adobe Connect. Oppleggene varierer rimeligvis noe, men det som går igjen er at hver student skal ha forberedt et innlegg (på 5 minutter) som de andre studentene kommenterer. Begge møteformene fungerer godt. Min erfaring er at de digitale samtalene blir noe fattigere enn de fysiske, men det skyldes i hvert fall også min (vår) manglende fortrolighet med slik kommunikasjon. Den andre opplagte forklaringa er at kroppsspråket blir så som så på skjermen. Kommunikasjonseksperter sier at 55 % av all kommunikasjon mellom mennesker er kroppsspråk. Å sitte rett opp og ned foran skjerm/kamera, utvikler ikke kroppsspråket. Litt "ansiktspråk" blir igjen.

På praktisk-pedagogisk utdanning (PPU, det vil si det første året - PPU1) har vi i år hatt månedlige nettmøter på Adobe Connect. Studentene har et arbeidskrav hver måned og vi snakker om det og praksis pluss alt annet de måtte lure på eller har å melde. Jeg har seks studenter som er "mine". I løpet av studieåret har jeg blitt kjent med dem på måter som jeg har lært mye av. De forteller at møtene har vært avklarende og nyttige for dem også. Med disse studentene har jeg svært fortrolige møter takket være deres evne og vilje til å dele erfaringer.

De tre nettmøtene jeg hadde med 12 av dere i mars var også svært positive. Av opptreden der og i bloggene deres har jeg forstått av flere av dere er gode på nettmøter. Å lære av hverandre er essensen i læring.

I tillegg til GLU, PPU og Nettpedagogikk i fleksible studier (NFS) underviser jeg på Norsk 2 med IKT og har mitt eget kurs Læring med digitale medier (LDM). På de to siste kursene er fokuset nokså sterkt på å få elevene til mine studenter til å produsere og presentere læring – og lære av hverandre. Fra passiv mottaker og konsument av ferdigtygd kunnskap til prosument og konnektivist.

På LDM møtes vi 2,5 dager i måneden. Mellom samlingene bruker vi Fronter, epost, blogger, Google dokumenter, wiki, nettsider, Prezi og Dropbox til kommunikasjon, samhandling og samproduksjon – og til å lære av hverandre. Fronter fungerer bare som LMS – til administrasjon. Vi trenger det ikke til annet. Studentene bruker i tillegg Facebook og Skype. De beste studentene bruker Facebook minst. Det forklarer de med sitt generelle digitale bruksmønster uavhengig av studiet, men muligens påvirket av det (det siste er min tilføyelse). Den digitale kløfta som utvikler seg blant barn og unge gjelder ikke lenger så mye tilgang på pc og nett, men hva de bruker nettet til. Dette forsterkes av at mange unge nesten ikke bruker pc, men nettbrett og mobil. Noen skoler har begynt å bruke nettbrett pedagogisk, men det er ikke slik bruk som dominerer på fritida.

Det over om digital samhandling kan oppsummeres slik: Det som fungerer godt, gir motivasjon, aktivitet og læring, er knyttet til samarbeid og refleksjon om oppgaver vi alle lærer av. Det er for ordens skyld ikke skolske oppgaver der svaret står i boka eller fasiten. Studenter rapporterer om stor læringsglede av å arbeide sammen, noen ganger med innspill fra lærer, om å finne ut noe, utvikle noe nytt, lage nye koblinger for så å produsere og presentere i et eller annet format.  Synkront eller asynkront er ikke avgjørende. Heller ikke plattformen. Mi erfaring er at oppgaven er nøkkelen til god samlæring. Den må være slik at de må samarbeide. På LDM samarbeider studentene om å lage artikler, aviser og nettsider, bildefortellinger og film, radioprogram og hørespill, undervisningsopplegg og foreldremøter.

Tilbake til spørsmålet asynkront eller synkront. Med litt erfaring tenker jeg at det synkrone med nettmøtet må ha hensikter som bare det samtidige kan realisere. På et nettstudium kan man bli tvunget til å ha nettmøter. Man tror selv man må eller blir det pålagt av "systemet". Så da må jeg tenke gjennom hva jeg vil oppnå før jeg prøver meg frem med noe jeg tror kan bli bra. Etter erfaringer og påfølgende korrigeringer, kommer jeg kanskje etter hvert frem til opplegg som fungerer. Elev- og studentgrupper er forskjellige – ingen er like. Noe vil kunne fungere godt med noen, annet ikke. Noe vil fungere godt i forhold til de fleste.

Det er mye som er problematisk og krevende med synkrone nettmøter, eksempelvis på Adobe Connect, og da tenker jeg ikke først og fremst på det tekniske. Da jeg nylig hadde mitt sjette nettmøte med PPU-gjengen, sa hun som tidligere alltid hadde plunder med ett eller annet at denne gangen virket alt som det skulle hos alle.

Ofte er det noen som ikke kan møte uansett selv om det er fleksible tidspunkt. I en travel hverdag med familie, jobb og studier er synkronisering vanskelig. Jeg synes det er vrient med mer enn 5-6 studenter. Er gruppa større, deler jeg og tar flere møter. Det er tidkrevende for meg som lærer. Har man mange elever eller studenter må man rasjonalisere. Til neste år kan vi få tre ganger så mange studenter på PPU som i år. Det blir mange nettmøter når jeg opplever nettmøter som mentalt slitsomme. Treningssak eller?

Det sosiale er et argument for nettmøter. Bedre kontakt med elevene og elevene imellom. De kan møtes så ofte de vil, to eller flere, hvis man legger til rette for det.

Et annet argument for er forsøk på å redusere avstand mellom erfaringer i og utenfor skolen. Nettmøter brukes mer og mer i arbeidslivet. Også i en skolekontekst kan man regissere et mer "autentisk" opplegg med oppgaver og roller til møtene slik at ikke alle møter blir lærer som skal overhøre elever. Rundt en oppgave eller et prosjekt kan elevene presentere for hverandre noe de har skrevet eller laget og så diskutere og planlegge videre arbeid.

Korte veiledningsøkter med elever/studenter enkeltvis bør også ha et positivt potensial. Eleven viser frem sitt arbeid så langt og så kommenteres og diskuteres utvikling videre. Slike møter vil også utvikle relasjonen mellom elev og lærer. Jeg leser for tiden "Relasjonen lærer og elev – avgjørende for elevens læring og trivsel" (May Britt Drugli, Cappelen Damm 2012).

Jeg tar med et eksempel på vellykket bruk av forum. Vi kunne i stedet ha brukt nettmøter. PPU-studentene har i februar tilpasset opplæring og sosiale og emosjonelle vansker som faglige fokus. I to forum felles for alle skal de skrive to innlegg, ett i hvert forum. I tillegg skal de kommentere to innlegg i hvert forum. Det de sammen produserer blir meget gode fagtekster. Studentene setter særlig pris på de gode eksemplene og konkretiseringene de får hos hverandre. Disse ville sannsynligvis ikke ha "dukket opp" i nettmøter.

Så: Hva oppnår jeg med nettmøter – som lærer? Og viktigere – hva får studentene ut av møtene? Jeg er fortsatt på utprøvingsstadiet. Nettmøtene fungerer rimelig bra dersom alle deltakerne er godt forberedte, ikke er for mange og møtene sammen med andre asynkrone aktiviteter utgjør et rasjonelt nettlæringsopplegg.

Bildene ble tatt på Nyholms Skandse i går (5. mai) da Vesterålen la i vei over Vestfjorden.

Digital vårløsning?

Etter å ha lest de 30 tekstene om blogging som redskap for refleksjon og læring er jeg imponert. Jeg har jo lest bortimot alt dere har skrevet i bloggene, så derfor ble jeg overrasket over at dere hadde så mye mer å by på.

Av 30 er 26 nokså udelt positive, 3 er mer forbeholdne og 1 er mest skeptisk. Parametrene her er opplevelse av egen læring i et nettverk av blogger, og muligheter for bruk av blogg i egen undervisning.

Hva er jeg imponert over? Positiviteten, evnen til å se muligheter. God bruk av faglitteratur og andres bloggerfaringer for selv å skjønne hva dette dreier seg om (meningsfull læring i mer reelle og autentiske settinger enn skolen vanligvis tilbyr, delekultur), ærligheten om hvor du er i den digitale læringsreisa di, gode eksempler eller historier. Det er de siste vi husker og som gir oss trua på at dette, hva det nå måtte være, har noe for seg.

Hvis vi hadde tatt det beste fra alle fagtekstene og redigert det til en felles tekst, hadde vi fått et uimotståelig evangelium. Mange av dere var i utgangspunktet negative til blogging. Tvil er blitt til håp og tro – på nettverkslæring. En aldri så liten omvendelse?

Hvorfor skriver dere så bra? Det har dere mange gode svar på i tekstene: Det har vært motiverende å lese andre blogger, det har vært morsomt å skrive, å skrive er å tenke – å tenke gjennom tingan en gang te, jeg setter meg inn i fagstoffet på en annen måte når jeg skal skrive om det for andre, jeg gjør det faglige til mitt, det å oppleve mestring, det har vært morsom å dele, at vi sammen skaper læring.

Oppsummert: ”Det er ikke teknologien som skaper revolusjonen, men at vi begynner å arbeide på andre måter enn tidligere”. Vi har med bloggene gjort oss positive erfaringer med konnektivismen i praksis, kjent på å være en del av en kollektiv intelligens.

Larry Cuban

Nokså tilfeldig kom jeg her om dagen over bloggen til Larry Cuban. Den er nå på plass i blogglista mi.

"After almost 5 decades of working in and around public schools, Larry Cuban invites us to think along with him about why it is so hard to get good schools. He offers these reflections because his contact with tens of thousands of public school participants – teachers, policymakers, researchers, parents, and students – has convinced him that "I am not alone in coping with these thorny dilemmas ... as each of us muddles toward the kinds of  good schooling that we seek for children."

Fra Google bøker.

I omtrent halvparten av tida antydet over har Cuban vært blant mine mest ansette tenkere og skribenter. Nå har jeg med bloggen åpen tilgang til hva han og de i hans krets tenker og holder på med.

Fire inspirerende og interessante innlegg som jeg gleder meg til å lese:
What’s The Evidence on School Devices and Software Improving Student Learning?
Moving Forward without a Backward Glance: MOOCs and Technological Innovations.
Cartoons about Families and Schools. 
Arranging Classroom Furniture: An Unobtrusive Glimpse into How Teachers Teach.

Vår felles venn Rune Johan Krumsvik bruker også Cuban. Krumsvik forteller: "Utdanningsinstitusjonene sliter med å utnytte potensialet til den digitale teknologien, både rent pedagogisk og i eksamens- sammenheng. For 13 år siden ga teknologiforskeren Larry Cuban ut boken "Oversold and underused", der han stilte spørsmål om hva som er vitsen med PC-bruk i utdanning, dersom de bare blir brukt som skrivemaskiner. På noen områder har man heldigvis kommet videre, mens på andre områder står man på stedet hvil."

Krumsvik "har liten tro på at digitale medier alene skal kunne skape endring og føre til økt læringsutbytte, og mener hovedutfordringene er mer strukturelle enn teknologiske.Teknologien i dag er lett tilgjengelig, og enkel å bruke. Det som mangler i høyere utdanning er en helhetlig, systematisk og pedagogisk tenkning omkring hvorfor og hvordan man skal bruke teknologien."
"Innføring av teknologi i undervisning feiler fordi de sjelden har en strukturell forankring i eksamensformene. Dermed forsvinner de ofte like fort som de kom".
Fra STUDVEST.no.

Som jeg ber dere gjøre i mitt neste arbeidskrav, skal jeg spinne videre med Cubans tanker i dette eller innlegg som kommer.

 

På bloggetur

Da jeg jobbet som lærer i ungdomsskolen, skjønte jeg (etter hvert) at det var begrenset hva elevene lærte når jeg snakket. Det resulterte i mer elevaktive opplegg, og så dro vi ut: en halv dag i uka, en hel dag, overnattingsturer. Det faglige var knyttet til samfunnsfag, naturfag og friluftsliv (kroppsøving).

På disse turene var det til å begynne med bare noen få av elevene som oppførte seg som ønskelig (sosialt, faglig, i forhold til omgivelsene). Mye var nytt for mange. De hadde ikke hensiktsmessige klær eller fottøy, ikke fornuftig mat og drikke, ingen passelig og god sekk, manglet grunnutstyr (kart og kompass, kniv, skismøring). De hadde heller ikke forstand til å bruke relvant utstyr. Alt dette til tross for planlegging og gjennomgang av opplegg, utstyr og utfordringer på forhånd.

Mange av de mindre skoleflinke viste seg å være gode på praktiske oppgaver. Etter tre år på tur ble jeg kjent med elevene (hver og én) som mye mer enn elever. Alle ble veldig mye bedre til å være ute i naturen. I en tur-praksis ble de ble eksemplariske av å lære av hverandre.

Å legge i vei med blogging i skolen, byr på utfordringer som ligner, og læringa kan bare skje underveis. Utforming av bloggen med gadgets (først og fremst blogglister) kan sammenlignes med det å bruke turutstyr. Uten et ordentlig oppsett på bloggen, vil den ikke fungere optimalt. Og hvordan te seg underveis – mens vi skriver og kommenterer? Ved å erfare, se og lære av andre. 

En av mine ungdomsskoleklasser hadde sin første overnattingstur på en gård i Bodø-marka. Fin tur, flott vær, vi badet og fisket, tur- og natur-orienterte, grillet og sang til langt på natt. Før vi forlot gården neste dag, måtte alt være ryddet og vasket, og søpla skulle være tatt med. En innskytelse fikk meg til å sjekke ekstra nøye. Inne på et kammers, under ei seng, fant jeg ti (10!) plastposer med boss.

Senere var det med etterlatenskaper aldri noe problem for denne klassen. Jeg fikk høre (også av foreldre) at mer fortjent kjeft hadde elevene aldri fått. De hadde lært "the hard and unpleasant way" – av erfaring.

Det passet bra med litt engelsk foran, for i boka "Meaningful Learning with Technologies", står på side 101 om elevenes evne til delta i ordskifter på nett at "Most teachers realize that not all students can engage in cogent and coherent discourse. Why can`t they? For one thing, most students have rarely been asked to contribute substantive discussion in learning settings. They have often been busy memorizing information or completing worksheets. So it may be necessary to support students` attempts to converse."

Jeg har tenkt at kanskje noen (få?) av dere har sett på blogginga som "completing worksheets". Ikke merkelig i det hele tatt. Mange har imidlertid deltatt på blogge-turen, vist seg og sitt frem på forbilledlig vis. Det å dele og slik lære av hverandres erfaringer, er en vesentlig kvalitet ved blogging.

Det er akkurat det mange av dere melder.  Les for eksempel Nora: "Det har vært en lærerik prosess, og skepsis har blitt snudd til interesse og positive tanker."
Eller Svenn: "Jeg var helt klart negativ i starten … noe har "endret seg i løpet av disse få ukene som har gått. Det har vært spennende og matnyttig å lese medstudenters blogg." "Dessuten har mange "bydd på seg sjøl" og skrevet litt om løst og fast, interesser, opplevelser osv. Det har gitt litt bedre kjennskap til de som sitter i dette store lærerkollegiet av nettlærere som vi tross alt er. Ikke minst kan man dra veksler på den brede og dype "totalkompetansen" som ligger der ute. Det har jo også vært en tankevekker at det skulle så lite til for å komme "litt nærmere" de som tross alt er ens kolleger ved egen skole."
Eller Per: "Refleksjoner ja, og blogg som verktøy. Det å lese mine medstudenters blogger i forbindelse med dette studiet har gitt meg mange gode leseopplevelser og tips, og mange input i forbindelse med skriving av oppgavene. Ved å få og å gi kommentarer på egne og andres innlegg, og lese andres innlegg med kommentarer, har man kunnet utfordre seg selv og andre på ulike faglige innspill. Kjempeflott metode og god kommunikasjon" …

Noen skriver (i sin blogg) at de i utgangspunktet var skeptiske til denne blogginga. Ja, men lærer, hvorfor skal vi … . Fra å ikke ville eller tørre skrive i sin egen blogg, til å oppleve å være en ressurs, en som kan bidra med erfaringer og kloke refleksjoner – noe har skjedd. Tenk om vi kan legge til rette for læring med våre elever og studenter på måter som gjør at de blir sett og anerkjent, både som faglige bidragsytere og mennesker? Jeg mener at Web 2.0 og sosiale medier gir oss gode muligheter til dette. "The Internet is the ultimate distributed network, linking users and institutions together, allowing interactions of all kinds to occur. The Internet can become the communications vehicle that both liberates and ties learners together, including students and teachers, into coherent learning communities. While some people have feared that telecommunications would replace face-to-face interactions, there is a growing realization that, instead, technology is facilitating the means for connecting us and increasing the opportunity for building relationships and social exchanges. The overwhelming growth in social networking spaces like Facebook demonstrates the power of these online communities to capture and support the desire that humans have to bond." ("Meaningful Learning with Technologies", side 93.)

Det som dessverre ennå kjennetegner mye av praksis i skolen er nettopp the lack of meaningful face-to-face interactions. Kan skolen nærme seg elevene og deres verden, med praktisk autentisitet, ved å legge samhandlinga på nett? Har vi så mange andre muligheter i en tidssprengt skolehverdag? Utenom å dra på tur?

"The schism between real-world experience and school learning is a serious concern. Technologies of various kinds can serve as bridges between schools and students` outside experiences – if they are used in the right way within supportive context." ("Meaningful Learning with Technologies" side 111-112.

Internett kan bli det limet som binder folk sammen. Vi "snakker" med hverandre, legger merke til og setter pris på ulikheter, utarbeider forskjellige synspunkter, fungerer som rollemodeller og publikum for hverandre. Fremtidens utdanning, åpnet av Internett, er ikke isolert og målrettet individer. Det er sosial aktivitet som folk knytter seg til for å arbeide sammen ved hjelp av krafta i digital kommunikasjon. Fritt oversatt fra side 93 i "Meaningful Learning with Technologies".

Hva er limet i dette studiet (kurset, emnet)?

Ei lita undring mot slutten. Vi kunne alle ha vært flinkere til å kommentere i hverandres blogger. Det blir vi. Siden bare én, John Howard, har kommentert i min blogg, lurer jeg på om jeg som foresatt lærer blir oppfattet som hevet over eller i alle fall utenfor de dere kommenterer? Hvis det å bli tatt imot med sitt budskap er viktig for å drive blogging fremover, gjelder det også for meg. Som bloggelærer i ungdomsskolen eller videregående skole må du nok finne deg i å være i en særstilling, men jeg tenkte at vi kunne være mer likeverdige. 

Dette innlegget har også et til nå skjult, pedagogisk siktemål. I kommende modul, den om pedagogikk og kommunikasjon, vil "mitt" arbeidskrav være å skrive et innlegg der du reflekterer over det du har lest om pedagogikk (i angitt litteratur – blir nærmere beskrevet i oppgaveteksten på Fronter) sammen med erfaringer du har (som lærer og i livet) koblet til de mulighetene Web 2.0 gir. I innlegget må gjerne inngå refleksjoner over erfaringer du har gjort deg med diskusjonsforum på nett (i pedagogisk kontekst). Du kan prøve ut noen av plattformene nevnt i "Meaningful Learning with Technologies" (kapittel 5 og 6). Det vil sannsynligvis øke verdien på ditt innlegg med tanke på hva andre kan lære av deg. (Dere skal bruke Google Dokumenter hos Trond. Prøv noe annet i tillegg.) Du kan gjøre utprøvinga sammen med elever, kollegaer eller medstudenter (på dette kurset). Til innlegget skal du sørge for å ha fått fire (?) kommentarer som du diskuterer videre med. Når det kommer til innlevering, skal du levere en Word-versjon av innlegget med kommentarer og dine svar (kopier og lim inn), med en kort oppsummerende refleksjon. Lengde på innlegg? Tusen (1.000) ord? Dette innlegget er på 1.612 ord, men jeg har nok sitert i meste laget. Det har jeg gjort med hensikt i et forsøk på å vise at det står mye bra i den amerikanske boka.

Sjekk "Guidelines for Effective Online Discussions", side 103 i "Meaningful Learning with Technologies ". Jeg nevner de tre:

• The discussion board should be accessed at least twice weekly (one original posting and one response is required).
• Discussion board postings should begin early in the specified discussion time frame to allow maximum interaction.
• Messages posted should contribute to the group`s overall understanding of the topic being discussed.

Innlegget kan du jobbe med i en prosess som du viser frem i bloggen. Du skal altså ikke vente til alt er ferdigskrevet før du publiserer. Da får du ikke full uttelling av andres innspill.

Du skal/bør/må gjerne blogge om annet, smått og stort, tips, turer og erfaringer innimellom. Kan ett blogginnlegg i uka kan være fornuftig? Jeg skal prøve!

Jeg håper alle gode, positive bloggere blant dere er de som blir med på nettpedagogikk- og blogge-turen videre.

P.S. (Frode er god på slike.) Dette innlegget ble tenkt og skrevet lørdag 5. april på hytta på Kjerringøy. I regnværet om formiddagen leste jeg kapittel 5 i "Meaningful Learning with Technologies, Communicating with Technologies". Det avstedkom disse spekulasjoner.

P.S. 2 Bildene av svanene ble tatt ved Fjærevatnet på Kjerringøy dagen etterpå (søndag 6. april). 

Bilder

Mange fortellinger i bilder, store og små, stort og smått, det lille i det store, det store i det små.
Med kamera kan man også skape mange illustrasjoner til sammensatte fagtekster og i hvert fall hente inspirasjon, lærings- og livsglede.

Bildene er tatt 19. mars på Kvalvikodden (Dina, Frost, kjerringa og je) og 23. mars på Strandå (Strandåsjyen) på Kjerringøy. Inspirasjon fikk jeg fra Inger S. sine vårlige turbilder.